Fødselshistorie (7 uker etter..)

Bedre sent enn aldri;)

Etter at noe av slimproppen kom natt til torsdag 17.september hadde jeg en del kynnere utover dagen, men de ble ikke plagsomme før rundt 23-tiden. Litt etter midnatt fant jeg ut at det kanskje var greit å sove litt, sånn i tilfelle. Det gikk ikke! De ble bare sterkere og kom oftere. Satt i senga og funderte på hvordan liggestilling som kunne være behagelig da det plutselig ble litt "bløtt". Det var resten av slimproppen fra i går natt, men fortsatt ikke noe blod. Begynte likevel å skjønne at noe kom til å skje i løpet av fredag 18.september...

03:30 vekket jeg mamma som var på besøk hos oss og ringte fødeavdelinga. Da kom riene med 3 minutters mellomrom, men de varierte i styrke og lengde. Jordmora jeg snakket med anbefalte meg å vente, for dette kunne ta veldig lang tid siden jeg var førstegangsfødende. Dessuten kunne jeg fint gå hjemme når jeg klarte å snakke i telefonen, da hadde jeg ikke vondt nok. Javel..

To timer senere ringte jeg igjen og jordmora jeg snakket med da var litt mer imøtekommende. Riene var ganske regelmessige og sterke nok til massiv sutring fra min side. Kom til sykehuset litt over kl. 06, ble undersøkt og hadde 3 cm åpning. Så for meg en lang dag! Ikke så stor trafikk denne morgenen, så jeg fikk eget rom med en gang. Satte meg i badekaret og det hjalp litt, selv om jeg syntes det var vanskelig å sitte i ro under riene. Etter en time var det nok bading og idet jeg sto opp kom tegningen (slim med blod, for de som ikke vet det)..

Nå tok riene seg opp i styrke ganske raskt. Sa ifra til jordmor at jeg ville ha epidural! Hun skulle varsle legen med en gang og ba meg prøve lystgass i mellomtiden. Følte meg bare rusa og trett, men hun ba meg fortsette med det likevel. Riene var regelmessige og kom med 1 minutts mellomrom. Etterlyste epiduralen flere ganger. Jordmor mumla noe om at det muligens var for sent.. hadde plutselig 7 cm åpning. Så ble det vaktskifte og jeg fikk ei ny jordmor.

(BILDE FJERNET)

Har fortsatt energi nok til å bry meg om at jeg blir tatt bilde av...

Likte den nye jordmora bedre og fant etterhvert ut at lystgssmaska iallfall dempet noe av lyden når jeg bare MÅTTE få utløp for riesmertene. Husker at mamma ba meg ikke banne så mye.. Lå og klemte for harde livet på stressballen min (min følgesvenn gjennom natta), og tror alle rundt kan være glad for at jeg brukte den istedet for hånda til noen andre. 

Kjente etterhvert at pressriene kom og ble ganske stressa siden det ikke så ut til at jordmor brydde seg. Til slutt lå jeg og ropte "PRESSRIER PRESSRIER PRESSRIER" inn i lystgassmaska. Hadde jo hørt at man ikke skulle begynne å presse før jordmor ga beskjed, så ville liksom ha klarsignal. Dessuten hadde jo ikke vannet gått ennå! Kjente at vannblæra pressa ut under hver rie, var ganske umulig å prøve å la være å presse..

Jordmor skulle sjekke hvor langt nede hodet var og prøvde å dytte en finger forbi vannblæra.. da sprakk den. Var som en varm foss nedover senga:P ENDELIIIIG! tenkte jeg bare. Deretter kom det plutselig flere jordmødre inn på rommet, trilla fram noe brett, hviska litt seg imellom og gud vet hva. Jeg skjønte at det endelig skulle skje noe, men likte ikke helt denne hviskinga. Men uansett, JIPPIII 9 cm åpning.

Rundt kl. 09:15 fikk jeg endelig pressveiledning, men var temmelig gåen siden jeg ikke hadde sovet noe på 1 døgn. Jm ba meg stå på kne i senga, men jeg syntes bare det var pes å røre på seg. Fikk ikkeno hjelp fra tyngdekraften, så fikk sette meg i "vanlig" fødestilling igjen. Jm satt en elektrode på hodet til A siden han også begynte å bli stressa. Viste seg at grunnen til at rommet plutselig ble fullt av hviskende jordmødre var at fostervannet hadde vært misfarget. Best å holde øye med'n.
Hadde fortsatt lyst på epidural og var ganske irritert for at jeg aldri så noe til denne legen som skulle "komme snart". Tror faktisk jeg ba om epidural 5 min før A kom ut.. litt desperat ja.

Pressiene var ikke til å ta feil av. Kjennes ut om om man må på do og gjøre MASSE nr. to. Var veldig sliten, så fikk ikke til å presse så godt. Men plutselig slo det bare ned i hodet mitt "Jeg vil F meg bli ferdig!" og jeg fikk ny energi. Dessverre ble hodet til A sittende mellom to rier, noe som gjorde sinnsykt vondt. Der og da var jeg sikker på at dette aldri kom til å gå bra. Måtte vente på neste rie og det kjentes ut som om det tok flere timer. Men et par minutter etter var A ute.Da var klokka 09:53. Det som kjentes ut som en evighet hadde bare vært 4 timer. Jordmor tørket av han, la han oppå brystet mitt og pappa klippet navlestrengen.

(BILDE FJERNET)

9 lange måneder tok det å ruge fram verdens skjønneste baby! :)