Sånn. Da har jeg faktisk delt det. Den store tabuen. Sånt man ikke snakker høyt om. Det jeg hadde lyst å dele med alle noen uker etter fødselen.
Alle de andre mammabloggene som fikk barn i samme tid som meg la ut gledesinnlegg etter gledesinnlegg. Jeg valgte å gjøre det samme, for å være "normal". Alle spurte hvordan det gikk med oss, jeg sa "bra" og prøvde å avslutte samtalen med det samme. Jeg var ikke lenger MM, men mamma - forventet å være verdens stolteste og lykkeligste. Det var sjeldent noen spurte meg om noe annet enn babyen, og jeg var pisslei. Likevel holdt jeg det for meg selv, lenge. Før jeg sprakk til ei venninne, 1 år etter fødselen. Fortalte om den store tabuen, om hvor fæl jeg følte meg som faktisk sa det høyt til noen og hvor mislykket jeg følte meg som mamma.
Etter det fulgte noen endringer i livet mitt. Et av dem var at jeg valgte å flytte. Nærmere familien min, nærmere venner, nærmere avlastning og støtte - når jeg trengte det. Istedet for å ta opp telefonen og ringe når jeg trenger noen å snakke med, kan jeg nå dra på besøk og snakke med de ansikt til ansikt.
Jeg valgte å være egoistisk, sette mine behov aller først. Hvor lykkelig kunne vel barnet mitt være, med en ulykkelig mamma? Jeg hadde allerede rota bort spedbarnstida, og det var på tide å ta tak i problemet, og jeg visste jo hva som var første steg.
I dag er jeg kommet over det, og det er ganske deilig. Vil vel tro jeg hadde fødselsdepresjon, som varte og varte fordi jeg ignorerte den. Jeg hadde nok alle tegn på det, men det var få som fikk se dem. Og de som så det, skjønte ikke. Jeg håpet noen skulle forstå, men ville ikke si det selv. Man føler seg ganske mislykket når man ikke takler mammarollen. At man svikter en som ikke kan klare seg selv, at barnet fortjener så mye bedre. Jeg husker godt at min daværende svigerfar advarte mot fødselsdepresjon i starten av svangerskapet, men da jeg fortalte det til daværende samboer - 1 år etter fødsel - lo han bare.
Hvis noen andre leser dette og kjenner seg igjen; snakk med noen som vil lytte! Ikke kast bort babytiden på å være lei deg. Ikke tro at det plutselig går over av seg selv. Du er ikke alene om å ha det slik, og du er ikke verdens verste mor. For noen blir det bare for mye. Det er tross alt en gigantisk forandring i livet ditt. For meg ble det forsterket av å være i et dårlig forhold.
I dag legger jeg meg ikke for kvelden og gråter lenger. Jeg gruer meg ikke til neste gang jeg våkner og en ny dag begynner. Jeg tror nok jeg aldri kommer til å bli den type mamma som proklamerer at å få barn er det aller beste som har hendt meg og at jeg ikke forstår hvordan livet mitt var komplett uten. Likevel er det klart at jeg er ufattelig glad i barnet mitt, og det har virkelig forandret livet mitt - både på godt og vondt.
Jeg kunne gått inn på mange detaljer rundt dette, men hele poenget med innlegget var egentlig å bare få sagt hvordan det var for meg. Og jeg håper at det kan hjelpe andre som sliter med det samme. Jeg følte meg iallfall veldig alene, og var sikker på at ingen andre noensinne følte det slik. At jeg var så unormal som man kunne bli, noe måtte være feil i genene mine. "Alle andre" storkoste seg jo hele tiden! Men det er jo tabu, det er få som snakker om det. Til og med på forum på nett var det ikke mye å finne.
Jeg synes dette er et tema som bør settes fokus på under svangerskapet (tror det begynte for meg allerede da). Det er noe det bør snakkes om på svangerskapskurs, kontroller og noe det bør stå et eget avsnitt om i brosjyrene man får på helsestasjonen. Ikke bare for at mødre selv skal lære at det ikke er så uvanlig å få depresjoner i varierende alvorlighetsgrad under svangerskap/etter fødsel, men også for at fedrene skal kunne ha sjanse til å kjenne igjen en fødselsdepresjon når den kommer. Og at de skal vite hvordan man tar tak i det!
Jeg har hatt dette innlegget klart i en god stund nå, redigert litt av og til. Jeg har vært veldig usikker på om jeg skulle legge det ut, men i kveld gjør jeg det. Det er faktisk ingen i familien min som vet om det heller, og jeg har bare snakket litt om det med et par venninner og med faren til barnet mitt. Jeg var redd for at folk skulle dømme meg, men nå er jeg ikke det lenger . Jeg har lagt det bak meg, og håper at andre som sliter med det samme også kan gjøre det. Ingen er perfekte, heller ikke nybakte mammaer!
